Var det en Rakkar i tinbua?
av Sturla Leth-Olsen
Sildfisket slo til for alvor i Bjugnfjorden rundt 1620. Havna i Erisvika, som etter hvert fikk navne Tinbua (Tiende-bua), ble på få år omdannet fra å være ei søvnig lita fiskerhavn til å bli en travel liten småby. Ryktet om eventyrlige sildefangster nådde ut, først til bygdene i Innherred, så til vestlandsbygdene, så til og med til Danmark. Og fiskerne kom i hundretall for å bli rik i en fart. Innsiget til fjorden var så årvisst at de tilreisende like godt tok med seg familien, bygde seg hus i Erisvika og ble fastboende.
I havna sto bryggene på rekke og rad. I kjølvatnet til fiskerne kom håndverkerne: Tønnemakere, tømrere, sagbruksarbeidere, skreddere, smeder, skomakere, garnbindere, reipslagere, seglmakere. Trondheimsborgere slo seg ned i Erisvika for å drive handel der. Stedet tiltrakk seg også vidløftige eventyrere som så muligheten til å lure til seg lett-tjente penger fra godtroende fiskere.
​
Tettstedet Tinbua
​
Grunneier i Erisvika, Tinbua, var Jens Bjelke. Han tjente stort på å leie ut hus og grunn. Austråttgodsets jordebøker forteller at det i 1648 var 69 leietakere (husstander) i Erisvika, medreknet området under Ramnberget. Hvis hver husstand i gjennomsnitt besto av fem personer gir dette et innbyggertall på rundt 350 mennesker. Det ble også hevdet at det i sesongen kom ytterligere 500-600 mennesker til havna. Mange av disse bodde nok i båtene, men mange fikk losji på brygger eller i de mange strandsitterstuene. Og en kilometer lenger vest, i Ervika, bodde det 39 borgere og strandsittere. Etter datidens forhold kan.man si at Tinbua var et tettsted. ​​​​​
Rakkaren frakter bort en død hest. Dette var «ureint» arbeid, og derfor rakkarens jobb.
Tegning av Thomas Rowlandson.
Nattmann, rakkar
​
Det sier seg sjøl at når så mange mennesker bor så tett, vil det oppstå visse problemer. I Trondheim var de sanitære forholdene så dårlige at byens myndigheter ansatte 13 nattmenn. De fikk en anstendig lønn for å tømme byborgernes doer og ellers stå til tjeneste med å fjerne døde hunder og katter, kastrere hester, ja gjøre alt det ufyselige arbeidet som borgerne ikke ville gjøre.
​
Et nattmannshus fra Sandgata er blitt tatt vare på og står i dag på Sverresborg. Et oppslag forteller at hvis man gikk inn i et nattmannshus ble man automatisk æreløs. Byens øvrighetspersoner forsto nok hvor viktig det var å ha nattmenn, men folk flest så ikke slik på det. For dem var nattmannen, hans familie og hus befengt med vanære. Ingen ville ha noe med nattmannen, nattmannskona eller «rakkarungene» å gjøre. Det gjorde ikke saken bedre at nattmannen ofte var en tidligere straffange som fikk friheten tilbake for å tjenestegjøre som nattmann.
​
Tilbake til Erisvika, eller Tinbua, som stedet heter i dag. Det var utvilsomt behov for en nattmann her da befolkningen var på det høyeste på 1600-tallet. Men kildene nevner det ikke. Ordet «rakkar» dukker likevel opp i våre kilder. I en samtale med Johan Lyng i 1984 nevner han at et sted i Tinbua ble kalt Rakkarholet, visstnok et fengsel. Lenger ute i fjorden, nær Brandvikgården, var det en buplass som ble kalt Rakkarmyra. Likevel, ingen bevis for at det har vært en rakkar i Tinbua. Rakkarens virksomhet var kanskje så skambelagt at den ikke ble bokført på linje med prostitusjon og skjenking av øl og brennevin. Så, hvem vet?