Likvake og likdans 

av Sturla Leth-Olsen 

Bildet: Likdansen av Nikolai Astrup 

Når det skjedde dødsfall, var det god skikk å hedre den avdøde. Slik er det vel i dag også, men på 1600-tallet ble hederen også rettet mot den avdødes kropp. I dagene mellom dødsfallet og selve gravferden lå den døde i ei seng eller kiste, på et leie av halmstrå. Da var tiden inne for å holde likvake. Det ble brent lys, og det ble servert mat og drikke, ikke minst det siste.

Dette var en gyllen anledning til å komme sammen og ha det festlig, og ungdommen svingte seg i dans mens stemninga steg. Som barn, en gang på 1880-tallet, var maleren Nikolai Astrup til stede på en likdans i Jølster i Sogn. Det sterke inntrykket festet han seinere på lerret, og skrev samtidig en fargerik skildring av det som må ha vært en gammel norsk skikk. Kong Kristian 4.  sendte i 1624 ut en forordning der det heter: «Ingen fylleri eller drikking holdes i huset eller i likstuen, og ingen øl gis, uten alene til tørst og nødtørft.» Ut fra dette kan vi anta at likvake «med øl og likdans» var vanlig i Norge på 1600-tallet.  

​

Det var prestenes plikt å «jordfeste» likene etter gravferden. De hadde trolig lite befatning med det som foregikk i dagene før. Men skulle de komme over et hus der likdans foregikk, måtte de slå til med hard hand, slik en from reformatorisk prest skulle gjøre. Kongens forordning av 1624 måtte overholdes, også av allmuen i Bjugn.