Spedalske og fattighus
av Sturla Leth-Olsen
Bildet: Rom for to leprapasienter i St. Jørgens hospital. Kilde: Lepramuseet i Bergen.
Spedalskhet eller lepra er en sykdom som har rammet mange mennesker opp gjennom tidene, og er ennå i dag ikke utryddet. Så seint som i 1856 var det 2818 tilfeller i Norge. Sykdommen var særlig utbredt langs kysten, ikke minst i Trøndelag. Symptomene var ødelagt nervesystem, store byller og vansiret ansikt. Etter hvert som sykdommen utviklet seg, trengte pasientene hjelp og omsorg.
​
Hospitalene ble ofte kalt fattighus
​
I Bergen ble det allerede i 1411 bygd et hus, St. Jørgens Hospital, der de spedalske kunne få bo, og der de fikk nødvendig hjelp. Navnet spedalsk kommer av spital, det folkelige navnet på hospital. Seinere ble det bygd flere «spitaler» rundt omkring i landet. Også andre verdig trengende fikk bo på hospitalene, slik som fattiglemmer, syfilispasienter og vanføre. Hospitalene ble derfor ofte kalt fattighus. Inntekter fikk hospitalene fra gaver fra «velbemidlede», fra veldedige fonds og til og med bøter. Trondhjem Hospital tok imot spedalske fra det nordenfjeldske. I vår nærhet ble det like etter 1705 bygd et hospital på Hyllneset ved Vallersund, mest fordi Trondhjem Hospital ikke kunne ta imot alle som søkte dit. Lokalt ble hospitalet i Vallersund kalt Fattighuset. Inntekter fikk dette hospitalet blant annet fra skip som passerte Vallersundet. Et stedsnavn ved Hyllneset sitter igjen etter at hospitalet ble revet i 1792: Fattighusstøa.
​
Vi kan gå ut ifra at det blant folk langs Bjugnfjorden også var en god del spedalske på 1600-tallet. I tillegg var det nok også folk som ikke kunne forsørge seg og sine. Spedalskhet smitter ikke lett fra menneske til menneske. Men folk holdt seg likevel unna de spedalske. Dette førte til at de enten ble sendt til et hospital, eller at de ble boende sammen i egne hus, kanskje et stykke unna den øvrige bebyggelsen. På grunn av smittefrykt kunne det nok også være vanskelig for en spedalsk å få komme på legd.
​
Fattighus i Bjugn?
​
Til slutt litt om Fattighusstranda like vestafor Tinbua. Dette navnet ble brukt i folketellingen så seint som i 1865, men har nok sitt opphav lenge før. I seinere tid er navnet Stranda blitt brukt. Det er ingen skriftlige kilder som understøtter at det har vært et offentlig fattighus her. En skal likevel ikke utelukke at det har bodd spedalske og fattige i ett eller flere hus her på 1600-tallet. Understøttelse til disse beboerne kan ha vært frivillige gaver fra folk som bodde i Bjugn, helst i form av fisk og korn. Trolig har menigheten i Bjugn kirke også bidratt gjennom offer. Men som sagt, her har vi ingen skriftlige kilder.
​
Som rimelig kan være har ikke seinere tids beboere på Stranda likt å få fattighusstempelet på seg. De var jo ikke fattigere enn folk flest i Bjugn. Men egentlig kan navnet være et minne om ei tid da de fattige og syke ikke ble fanget opp av et offentlig helsestell slik som i dag. I stedet var kanskje beboerne på Fattighusstranda et kollektivt ansvar for bjugnsamfunnet for øvrig. Folk visste at «fattiglemmene» der satte pris på at de stakk innom med et mål sild, en ruv flatbrød eller en pose byggmel.